Filmfrelst

I denne episoden av Filmfrelst byr vi på et nytt todelt spesialprosjekt, hvor vi har sett nærmere på en av Hollywoods ikoniske regissører – den myteomspunne Nicholas Ray (1911-1979) – som er mest kjent for Johnny Guitar (1954), Rotløs ungdom («Rebels Without a Cause», 1955) og Bigger Than Life (1956). I desember 2021 presenterte vi to episoder om William Wyler og hans filmer, og det er over samme lest vi nå har gått i gang med Nicholas Ray, som sammenlignet med Wyler er fra «neste generasjon» Hollywood-regissører. Ray spillefilmdebuterte med They Live By Night (1948), og i denne første episoden byr vi både på en gjennomgang av hans biografi og filmene han laget i første del av karrieren, frem til og med Johnny Guitar. I del 2 vil vi følge Ray fra 1955 via Rotløs ungdom og Bigger Than Life, frem til og med karrieren i Hollywood imploderer under innspillingen av 55 Days at Peking (1963), og den siste fasen av livet hans der anerkjennelse fra europeiske kritikere og filmskapere under den franske nybølgen og in

TIFF 2022: I denne avsluttende podkastepisoden fra årets filmfestival i Tromsø oppsummerer vi årgangen og løfter frem et knippe filmer som har gjort spesielt inntrykk. Mellom åpenbare høydepunkter på programmet som Red Rocket, Licorice Pizza, Bergman Island og Drive My Car, har Montages' kohort sett et knippe markante filmer som har boblet under overflaten i forkant av festivalen. Blant disse er den tyske kinodokumentaren Mr. Bachmann and His Class, brasilianske Medusa (som vant TIFFs Aurora-pris) og det franske abortdramaet Happening, basert på Annie Ernaux' selvbiografiske roman (og vinner av Gulløven i Venezia). Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Roskva Koritzinsky, Lars Ole Kristiansen og Live Øra Danielsen. God lytting!

TIFF 2022: I denne festivalpodkasten fra Tromsø fordøyer vi alle inntrykkene vi sitter igjen med etter å ha spist Paul Thomas Andersons Licorice Pizza. Blant nyårets kommende kinofilmer knyttes det særlig store forventninger til PTA (There Will Be Blood, Phantom Thread) sin nye nostalgiske Los Angeles-film, promotert som en slags pendant til Dazed and Confused (1993) og American Graffiti (1973). Desto større ble overraskelsen da vi innså at Licorice Pizzas referansenett er vesentlig mer finmasket enn som så – på godt og vondt. Dette er en skikkelig skrue av en pastisj som sitter godt for noen av oss, mens andre i panelet etterlyser stringens og kvassere redigering av det omfattende materialet. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Roskva Koritzinsky, Lars Ole Kristiansen og Live Øra Danielsen. Episoden inneholder ingen spoilere. God lytting!

TIFF 2022: Britiske Joanna Hogg følger opp sin hittil mest profilerte film The Souvenir (2019) med en del 2 av samme fortelling, og vårt panel i Tromsø gikk den i møte med ulike forventninger. I The Souvenir: Part II (2021) følger vi Julie (Honor Swinton Byrne) sin sorgbehandling gjennom kunsten, idet hun arbeider med sin eksamen på den nasjonale filmskolen i London. Til vår overraskelse krever ikke dette andre kapittelet i Hoggs selvbiografiske diptyk at tilskueren er kjent med forrige del – selv om hovedpersonens tilstand og «filmene i filmen» springer ut av den traumatiserende relasjonen som var omdreiningspunktet i Part I. Sjekk også ut våre tidligere podkaster om Hoggs filmer (her, her og her), Henrik Nor-Hansens essay i spalten «Forfattere skriver filmkritikk», samt vårt intervju med Hogg fra 2020. Ved mikrofonene sitter Montages-redaktør Roskva Koritzinsky og forfatter Maria Kjos Fonn. (Samtalen inneholder en spoiler for de som ikke har sett den første The Souvenir-filmen.) God lytting!

TIFF 2022: I denne første av årets festivalpodkaster fra Tromsø diskuterer vi Sean Bakers nye film Red Rocket, som vises i konkurranseprogrammet. Regissør og manusforfatter Sean Baker ble «allemannseie» for de fleste filminteresserte etter indie-suksessen The Florida Project i 2018. Hans energiske nye film, komedien Red Rocket, kretser rundt en middelaldrende, men stadig sprek pornostjerne, Mikey (spilt av Simon Rex), som har havnet i en knipe og returnerer til Texas og eksen Lexi (som han stadig vekk er gift med), for så å legge sin elsk på en 17 år gammel ansatt ved 'Donut Hole' med det «salgbare navnet» Strawberry (Suzanna Son). Baker balanserer hårfint på grensen mellom det poetiske og det vulgære, og utviser en sympati for rollefigurene som er sjelden å se – ingen moralske pekefingre er ute på vift, selv om han på ingen måte tar handlingene deres i forsvar. På en sublim måte lykkes Red Rocket med å bli en kommentar til Trumps USA, da handlingen utspiller seg i 2016 før presidentvalget. Ved mikrofonene

I denne episoden snakker vi om japanske Hiroshi Teshigahara og hans modernistiske mesterverk Kvinnen i sanden (1964). På sekstitallet begynte japanske regissører for alvor å ta innover seg høymodernismen i europeisk film, og Kvinnen i sanden er merkbart inspirert av for eksempel Michelangelo Antonioni (L'avventura) og Alain Resnais (Hiroshima mon amour). Dette står i kontrast til tradisjonene som ble etablert av den japanske gullalderens mestere, og er emblematisk for den såkalte «nybølgen». Teshigaharas magnum opus er skapt i tett samarbeid med forfatter Kôbô Abe, og drar nytte av avantgarde-musikerens Tôru Takemitsus uttrykksfulle komposisjoner, og ikke minst Teshigaharas bakgrunn som billedkunstner for å levendegjøre en absurd fortelling om hobby-entomologen Niki Jumpei (Eiji Okada, kjent for sin rolle i Hiroshima, min elskede) som tas til fange av en metaforisk sandgrop. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen. God lytting!

Ridley Scott hadde regi på to påkostede kinofilmer høsten 2021, The Last Duel og House of Gucci, lansert med noen ukers mellomrom. I denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi begge, og spør: Er Scott tilstrekkelig inspirert til å løfte materialet han arbeider med? På tross av sine imponerende 84 år, er Ridley Scott fortsatt blant de mest aktive regissørene i Hollywood. Pandemien tvang ham imidlertid til å sette noe aktivitet på pause, så The Last Duel og House of Gucci ankom begge senere enn opprinnelig planlagt, med bare et par måneders mellomrom. Førstnevnte, av flere omtalt som «ridderfilmenes svar på Rashomon», mottok gode kritikker, men har gjort det oppsiktsvekkende svakt på kino; meningene om Scotts aksent-pregede familekrønike House of Gucci er delte, men billettsalget har vært som forventet (i alle fall med tanke på omikrons ankomst i desember). Vi starter samtalen med den ennå kinoaktuelle House of Gucci, der popstjernen Lady Gaga gestalter hovedpersonen Patrizia Reggiani i fortellingen om moteh

I denne episoden diskuterer vi en av årets mest etterlengtede filmer, Lana Wachowskis The Matrix Resurrections. Ble det mulig å gjenskape magien fra originalen (1999) og kanskje overgå de omdiskuterte oppfølgerne Reloaded og Revolutions (2003)? Siden det ble annonsert at Matrix-universet skulle rebootes, har forventningene vært store hos flere fans i Montages, og de ble ikke mindre av en rekke lovende trailere. Vel og merke var det små illevarslende detaljer å spore, som for eksempel en radikalt omkalfatret estetikk, men i lys av åpenbare metagrep lot dette til å være meningsbærende og potensielt spennende. Dette er for øvrig den første spillefilmen Lana Wachowski har skrevet og regissert alene, så vi spør oss: Var det Lilly Wachowski som hadde ansvaret for filmspråket og de grasiøse actionscenene i den opprinnelige trilogien? Ved mikrofonene sitter Martin Sivertsen, Karsten Meinich, Ida Cathrine Holme Nielsen og Lars Ole Kristiansen. Samtalen inneholder spoilere. God lytting!

I denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi Steven Spielbergs ambisiøse og påkostede nyinnspilling av klassikeren West Side Story. West Side Story står som en påle i populærkulturen, takket være Broadway-stykkets endeløse popularitet og Robert Wise og Jerome Robbins' ti ganger Oscar-vinnende film fra 1961. Da den levende Hollywood-legenden Steven Spielberg for et par år siden annonserte at han skulle regissere sin første musikal ble enkelte en smule avventende, da prosjektet viste seg å være en remake – selv om Spielberg har understreket at det er sceneversjonen og ikke filmen han har forholdt seg til under arbeidet. Resultatet er likevel en av årets mest kritikerroste filmer, og vårt panel er svært entusiastiske – selv om det er små uenigheter vedrørende detaljene: Hvem er den opplagte stjernen blant de ukjente skuespillerne? På hvilke områder overgår denne 1961-filmen? Er det en fordel eller en ulempe at noen av låtene ble fremført live på settet? Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristia

William Wyler er en av Hollywood-historiens mest prominente regissører, med tre Oscar-statuetter for beste regi og en flere tiår lang karriere på øverste nivå. Vi har i løpet av det siste året dykket inn i Wylers kunstnerskap, og i denne todelte spesialepisoden av Filmfrelst snakker vi oss gjennom Wylers fantastiske filmografi. Nedenfor presenterer vi andre del av samtalen, der vi plukker opp tråden fra del 1, som ble publisert for noen dager siden. I samtalen nedenfor går vi inn i William Wylers karriere idet han kommer hjem fra andre verdenskrig og skal returnere til det sivile liv. Den første av filmene vi snakker om er mesterverket The Best Years of Our Lives (1946), etterfulgt av blikk på bl.a. den fantastiske rekken The Heiress (1949), Roman Holiday (1953), Ben Hur (1959), The Children's Hour (1961) og hans siste spillefilm, The Liberation of L.B. Jones (1970). Vi skrev litt om Wylers oppvekst og vei inn i filmbransjen i vår sak om første del av denne episoden, og avslutningsvis kan vi da også nevne

William Wyler er en av Hollywood-historiens mest prominente regissører, med tre Oscar-statuetter for beste regi og en flere tiår lang karriere på øverste nivå. Vi har i løpet av det siste året dykket inn i Wylers kunstnerskap, og i denne todelte spesialepisoden av Filmfrelst snakker vi oss gjennom Wylers fantastiske filmografi. Nedenfor presenterer vi første del av samtalen, som starter med at vi introduserer prosjektet og hva som inspirerte oss til å sette et særlig fokus på Wyler. Vi begynner vår gjennomgang med Hell's Heroes (1929), og avslutter med den siste filmen Wyler lagde før han vervet seg til de alliertes styrker under andre verdenskrig, Mrs. Miniver (1942), og den mest kjente han lagde i krigen, Memphis Belle (1944). I del 2 av episoden  – som publiseres om noen dager – plukker vi opp samtalen med Wylers første film etter krigen, The Best Years of Our Lives (1946), og følger den videre karrieren hans gjennom 1950- og 60-tallet, frem til hans siste spillefilm, The Liberation of L.B. Jones (1970).

I denne live-episoden av Filmfrelst vender vi tilbake til Céline Sciammas Lille mamma, og snakker om filmen med publikum på Vega Scene i Oslo. Vi har tidligere laget flere live-episoder av Filmfrelst, men dette er den første som inkluderer publikum i samtalen. I samarbeid med distributøren Arthaus arrangerte vi en visning på Vega Scene, etterfulgt av en samtale foran lerretet. Vi oppfordret alle i salen til å dele sine tanker om Lille mamma, og de som grep mikrofonen bidro til å åpne opp en film vi har fortsatt å snakke om gjennom hele 2021 – helt siden vi så den for første gang, under den digitale Berlinalen i februar. Etter suksessen med Portrett av en kvinne i flammer (2019), har Céline Sciamma omsider blitt allemannseie blant filmelskere. Med Lille mamma («Petite maman») returnerer hun til barnets verden, som hun tidligere har utforsket i Tomboy (2011) og animasjonsfilmen Løvetannbarn (som manusforfatter, 2016), og forteller om det ofte kompliserte forholdet mellom barn og deres foreldre. Det er en såka

I denne episoden av Filmfrelst presenterer vi en samtale med den franske regissøren og manusforfatteren Céline Sciamma, som er kinoaktuell i Norge med sin nye film Lille mamma. Sciamma har tidligere markert seg med Vannliljer (2007), Tomboy (2011) og Girlhood (2014), og sist med Portrett av en kvinne i flammer i 2019. Sciammas oppvekstskildringer står høyt i kurs på Montages, og med Lille mamma returnerer den franske auteuren til barnets verden, som hun tidligere har utforsket i Tomboy (2011) og animasjonsfilmen Løvetannbarn (som manusforfatter, 2016). Lille mamma er en såkalt «liten film», med få rollefigurer og settinger – produsert under pandemien som den er — og da vi så den i anledning premieren under Berlinalen 2021 kunne ingen forberedt oss på hvor original og rørende filmen er. (Hør vår podkast om den fra Berlinalen her, og les Roskva Koritzinskys essay her.) Montages-redaktør Karsten Meinich fikk i høst anledning til å gjøre et telefonintervju med Sciamma om Lille mamma, og plukker opp tråden der

Film fra sør 2021: I denne episoden snakker vi om den japanske regissøren Ryûsuke Hamaguchi og hans Cannes-vinner Drive My Car, som er et av høydepunktene under årets Film fra sør-festival. Ryûsuke Hamaguchi har de siste årene seilet opp som en av Japans viktigste filmskapere. Han gjorde seg bemerket på filmfestivalen i Locarno med fem og en halv time lange Happy Hour i 2015, men fikk sitt store gjennombrudd i år, med Éric Rohmer-inspirerte Wheel of Fortune and Fantasy og Drive My Car. Filmene deltok i hovedkonkurransene i henholdsvis Berlin og Cannes, og sistnevnte mottok en særdeles fortjent pris for beste manus. Drive My Car er basert på Haruki Murakamis novelle ved samme navn (fra samlingen Menn uten kvinner), og handler om skuespilleren og regissøren Kafuku (Hidetoshi Nishijima). To år etter at han mister sin kone, reiser han til Hiroshima for å regissere en teateroppsetning av Anton Tsjekhovs Onkel Vanja, med en særdeles original tilnærming som går ut på at skuespillerne snakker forskjellige språk, og

I denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi Julia Ducournaus kontroversielle Gullpalme-vinner Titane, som nå er aktuell på norske kinoer. Vi reflekterer også over hva som gjør body horror-sjangeren så fascinerende. Franske Julia Ducournau fikk sitt gjennombrudd med skrekksensasjonen Raw i 2016, og deltok altså med Titane i hovedkonkurransen i Cannes i år, der Ducournau ble den andre (!) kvinnelige regissøren til å vinne Gullpalmen. Titane er en av de mest kompromissløse og polariserende filmene som noensinne har vunnet pris i Cannes, og er en film man vanskelig kan snakke om uten å gå detaljert til verks. Mottagelsen her i Norge etter kinopremieren tyder på at Titane er et uregjerlig verk få er helt enige om, og dette er også tilfelle for panelet i denne podkastepisoden, der vi har besøk av filmskaper og body horror-entusiast Emilie Blichfeldt (How Do You Like My Hair?, Saras intime betroelser), i samtale med Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen. Episoden inneholder spoilere, men de varsles underveis.

Cinemateket i Oslo ruller i disse dager ut et retrospektiv med Unni Straumes fem kinofilmer, og i katalogteksten beskriver kurator Kjell Runar Jenssen regissøren som er «en av Norges mest kompromissløse filmkunstnere». I podkastepisoden nedenfor møter vi Straume for en lengre samtale om hennes filmkunstnerskap, i anledning visningene på Cinemateket. Etter spillefilmdebuten med Til en ukjent i 1990, der Straume videreutviklet sine visuelle utforskninger fra dokumentarfilm på 1980-tallet over i et poetisk-realistisk filmspråk, tok hun med seg Strindberg-adaptasjonen Drømspel til Cannes i 1994, hvor hun var invitert til konkurransen i den offisielle sideseksjonen Un certain regard, ved siden av regissører som Claire Denis og Olivier Assayas. (I hovedkonkurransen samme år var det Pulp Fiction som tok hjem Gullpalmen.) I de to spillefilmene som fulgte, Thranes metode (1998) og Musikk for bryllup og begravelser (2002), jobbet Straume videre med å finne balansen mellom å strukturere filmen rundt et narrativ samtid

Filmfestivalen Arkitekturfilm Oslo ble i år arrangert fra 21.-24. oktober, og etter visningen av dokumentaren Tokyo Ride på Kunstnernes Hus Kino, møtte vi regissørparet Ila Bêka og Louise Lemoine (Bêka & Lemoine) til en samtale foran publikum, som her presenteres i en spesialepisode av Filmfrelst. Den berømte japanske arkitekten Ryue Nishizawa står i sentrum for Tokyo Ride, en leken og nær portrettdokumentar som tar utgangspunkt i én dag i Nishizawas travle liv – der regissørene Bêka & Lemoine møter ham på bakkeplan med håndholdt kamera, for et etterlengtet møte som tar form av en kjøretur (i arkitektens elskede Alfa Romeo) gjennom den japanske metropolen. Bêka & Lemoine har siden sin første film sammen som duo, Koolhaas Houselife (2008), skildret ulike arkitektur-relaterte temaer eller motiver i sine produksjoner, da Ila Bêka selv har bakgrunn som arkitekt og Louise Lemoine opprinnelig er kunsthistoriker. Som filmskapere har de jobbet på siden av den tradisjonelle filmbransjen/-industrien, og i

Verdens verste menneske er nå omsider premiereklar for sitt norske publikum, og i denne podkastepisoden møter vi Joachim Trier til en lang, eksklusiv samtale om alt fra manusets opprinnelse, filmens sjangerlek og personlige livserfaringer som ledet til tematiske utforskninger, til ulike digresjoner der Trier blant annet byr på en runde anbefalinger av hvilke nye filmer han selv har likt best i 2021. Etter den historiske festivalsuksessen i juli – da filmen konkurrerte i Cannes og vant juryens pris for beste kvinnelige skuespiller (Renate Reinsve) – har Trier og Verdens verste menneske blitt bejublet av internasjonale kritikere og posisjonert seg som en av årets mest omtalte filmer. (Hør våre to intervju-podkaster fra Cannes, med henholdsvis skuespillere og produsent.) Nå åpner Verdens verste menneske på kinoer både i Frankrike og Norge, og dette dybdeintervjuet med Joachim Trier strekker seg over hele 75 minutter. Det markerer også filmskaperens comeback som gjest på Filmfrelst etter ni års (ufrivillig) pau

Vittorio De Sica var en sentral regissør i den italienske neorealismen, og har med klassikere som Sykkeltyvene (1948) og Umberto D. (1952) sikret seg en evig plass i filmhistoriens kanon. Men De Sica signerte også en rekke filmer som ikke huskes like godt, og i denne podkastsamtalen løfter vi frem en av dem: den vidunderlige satiren Il Boom (1963). Med den folkekjære italienske komikeren og filmskuespilleren Alberto Sordi i sentrum, byr De Sica (og hans faste manusforfatter Cesare Zavattini) i Il Boom på en tragikomisk skildring av den nyrike klassen som vokste frem i Italia på 1960-tallet – en periode med brå økonomisk vekst i etterkrigstidens Italia, ofte omtalt som «Il Boom» – og særlig skjebnen til den velmenende, gjeldstyngede entreprenøren Giovanni Alberti (Sordi). I vår samtale nedenfor presenterer vi filmens plassering i De Sicas filmkunstnerskap, og diskuterer dens ulike kvaliteter som satire og symbolladet komedie, samtidig som vi gir litt ekstra plass til å sette ord på hvordan Alberto Sordi med

James Bond er igjen tilbake på kinolerretet, og i denne podkastepisoden diskuterer vi No Time to Die. Dette er femte og siste gang at skuespiller Daniel Craig gestalter verdens mest berømte hemmelige agent. Med amerikansk-japanske Cary Joji Fukunaga i registolen, svenske Linus Sandgren bak kamera og Hans Zimmers navn på partituret – bare for å nevne noen av de involverte filmkunstnerne – lå mye til rette for at No Time to Die kunne bli en verdig opptur og avslutning på Craig-epoken i filmserien om 007, som begynte med Dr. No i 1962 og nå teller totalt 25 filmer. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Roskva Koritzinsky og Thor Joachim Haga, tre av Montages’ mer «vanlig interesserte» i James Bond, så i vår spoilerfylte podkastsamtale nedenfor blir det ikke detaljert nerding på mikroskopisk nivå, men derimot en grundig og åpen vurdering fra panelet av hvordan No Time to Die fungerer (eller ikke fungerer) som Bond- og underholdningsfilm, og hva det er ved James Bond-seriens konvensjoner man ønsker å få serve